Bilde av Siri og en virkelig kommode Til forsida på Siris kommode

Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!


Likelønnskonvensjonen 50 år

Appell 19. september 2009 ved markering av at det var 50 år sia Norge ratifiserte ILO-konvensjon 100


Kvinnelønnsforkjempere!
         
Vi markerer i dag at det er 50 år siden Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 100  – om lik lønn mellom kvinner og menn. Den norske staten forpliktet seg til å følge likelønnsprinsippet i lønnsoppgjør der den selv er part, og å fremme prinsippene overfor andre.

Etter 50 år har kvinner fortsatt ca 60 % av menns inntekt og 85 % av menns lønn.

I 1961 vedtok LO og NAF – arbeidsgiverforeningen – en rammeavtale for gjennomføring av likelønn – og siden har likelønnsspørsmålet vært overlatt til partene i arbeidslivet. Kvinner på tvers har helt fra oppstarten i 1994 påpekt at denne strategien ikke har kan gi oss likelønn og krevd at staten må komme inn med penger til en likelønnspott. Denne alternative strategien fikk et gjennombrudd da Likelønnskommisjonen i 2008 foreslo at staten skulle sette av 3 milliarder til en likelønnspott for å heve kvinnedominerte grupper i offentlig sektor. Endelig!

Vårt hovedargument for likelønnspott har hele tida vært at den store lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er et samfunnsspørsmål. Lav lønn begrenser hva kvinner kan gjøre i hverdagen, både alene og for unga sine – hver eneste dag hele livet; og penger er makt; lønnforskjellene bidrar til å opprettholde maktforskjeller mellom kvinner og menn, både på samfunnsnivå og i den enkelte familie. Storting og regjering har derfor et politisk ansvar for å skape endring, og de har makt til å bevilge pengene som trengs: 50 % av kvinnene jobber i offentlig sektor.

Motstandere av potten sier den vil undergrave forhandlingene mellom partene.  Dette er helt uforståelig – det er jo partene som skal fordele potten. Fagbevegelsen søker politisk støtte og drahjelp i mange saker – er det fordi det er kvinner at det er farlig med mer penger? Kan økt lønn for kvinner skape en «meningsløs omkalfatring av lønnssystemene i staten» slik departementet var redd for da heving av lønna i de kvinnedominerte yrkene ble foreslått i 1974?
Er det utenkelig – og dermed meningsløst og kanskje truende – i vårt samfunn at kvinnedominerte yrker skal tjene like mye som mannsdominerte?

I media framstår stadig profeter som sier at lav lønn skyldes kvinners egne valg – de velger feil yrke, de jobber deltid, de vil ikke bli ledere – og da får de ha det så godt. Kvinner på tvers vil at kvinner reelt skal kunne velge blant alle yrker og at alle yrker må legge til rette for at det går an å kombinere arbeid og unger, både for kvinner og menn. Samtidig krever vi likelønn i de yrkene kvinner faktisk er i idag – det er ikke yrkene det er noe i veien med – det er lønna. Vi ønsker er omkalfatring i synet på hva som gir høy lønn!

Noen sier at for å få likelønn må vi først endre arbeidsdelingen i hjemmet og holdningene til likestilling. Vi vil stille det omvendt – likelønn vil være en sterk kraft for å endre arbeidsdelinga hjemme og synet på kvinner og menn – lønna vil ikke lenger være et argument for at det er hun som må ned i stilling eller ta lengst permisjon – og et synlig bevis for kvinners underordna stilling. Likelønn i offentlig sektor vil også være en viktig drahjelp for kampen i privat sektor, og utfordre partene til å lage en felles handlingsplan på tvers av forbundene for å sikre lik lønn.

Likelønnskommisjonen foreslo en likelønnspott på 3 milliarder; samtidig regnet de bare på hva det kunne bety dersom alt ble fordelt til gruppene med 3 årig høyskoleutdanning. Kvinner på tvers vil understreke at også kvinnedominerte grupper uten høyskoleutdanning systematisk tjener lavere enn tilsvarende mannsdominerte grupper, og at en pott også må rette seg til disse gruppene. 3 milliarder er derfor ikke nok, men det er en viktig start. KPT krever at resultatene systematisk følges opp med nye midler fram til gapet er dekket.

Det var en rødgrønn regjering som satte ned kommisjonen; likevel er forslaget fra kommisjonen ikke satt ut i livet. Nå har regjeringa fått en ny sjanse. Vi som er her kommer fra mange ulike fagforbund og foreninger på tvers av hovedorganisasjoner. Vi kommer fra fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Vi er her for å kreve at den nye rødgrønne regjeringa tar likelønnspotten med i sin regjeringserklæring. 50 år er nok.