Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Vi har skapt noe nytt! Vi har skapt et forum med plass til kvinners virkelighet og krav, med rom til å tenke og handle utradisjonelt!
Disse ordene er hentet fra oppsummeringa av den første Kvinner på tvers-konferansen høsten 1994. Her møttes bortimot 200 deltakere fra mellom 40 og 50 ulike fagforeninger og organisasjoner, på tvers av fagbevegelse og kvinnebevegelse, på tvers av LO, YS og AF (1) , på tvers av privat og offentlig sektor, fra 14 til 70 år og fra Tromsø til Kristiansand.
På tvers av fagbevegelsen og kvinnebevegelsen, på tvers av hovedorganisasjoner og av offentlig og privat sektor.
Høsten 1993 hadde 5 kvinner samlet seg til en uformell arbeidslunsj på i 2. etasje på Stortorvets gjestgiveri i Oslo, i regi av Fellesorganisasjonen i Oslo: Tove Rydning og Anne Gjertsen fra Fellesorganisasjonen, Tone Roald, leder i Norsk Hjelpepleierforbund, Oslo, Anne Carlsen, leder i Oslo Førskolelærerlag, Anne Søyland og Siri Jensen fra Kvinnefronten. De var enige om at det skarpe skillet og konkurransen mellom hovedorganisasjonene, og avstanden mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, var avgjørende hindringer for å komme videre både med kvinnelønna og sekstimersdagen. Kvinner ble splittet opp og måtte føre kamp hver for seg. De drøftet hvordan det kunne være mulig å få til en landsomfattende faglig kvinnekonferanse på tvers - og dette ble starten på Kvinner på tvers.
Det ble da også Fellesorganisasjonen og Hjelpepleierforbundet på Oslo-nivå, samt Oslo Førskolelærerlag og Kvinnefronten som tok det første skrittet, men det var tydelig at mange mente ideen var god. Norsk Sykepleierforbund, Norsk Lærerlag, Handel og Kontor og Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, alle i Oslo, kom raskt med.
Utgangspunktet for initiativtakerne var at dette skulle være en samling av kvinnefagforeninger (kvinnedominerte fagforeninger) sammen med kvinneorganisasjoner, og at det skulle være på tvers av hovedorganisasjonene og av offentlig og privat sektor.
Mye tydet på at tida var moden for en konferanse som samlet kvinner på tvers av organisasjonsskiller. Mange tråder ledet fram til initiativet.
Både Kvinnefronten og andre deler av kvinnebevegelsen hadde i mange år samarbeidet i det små med enkeltkvinner og enkeltforeninger innenfor fagbevegelsen, både om lønn og sekstimersdag.
I 1987 tok Kvinnefronten initiativ til Kvinnenes tariffaksjon, som en oppfølging av en underskriftskampanje enkeltpersoner starta blant kvinner i 1986 for kravet om arbeidstidsforkortelse, generelt tillegg og forsvar av ministelønnsgarantiordninga ved oppgjøret. Kvinnenes tariffaksjon besto av faglige tillitsvalgte kvinner, kvinneaktivister og kvinner uten faglig eller kvinnepolitisk erfaring som var opptatt av lønna si. Dette var et bevisst ledd i å forme ut en lønnspolitikk som både var faglig og kvinnepolitisk og som skulle være forståelig for folk, uten at de måtte forstå begreper som overheng, etterslep etc.
Kvinnenes tariffaksjon lanserte begrepet kvinnelønn og parolen ei lønn å leve av. Grunnlaget viste hvordan kvinner tjener både lavere, men også likere, enn menn. Fordi de lønnes som kjønn. Det at de er kvinner spiller en større rolle enn utdanning og yrke. Lav lønn skyldes ikke at kvinner "finner seg i det", men at de bys lavere lønn fordi de er kvinner. Mange faglige aktive kvinner fikk en støtte de trengte for å ta opp kvinners lønn. Erfaringen var at begrepet kvinnelønn er viktig fordi det synliggjør at dette er et felles samfunnsmessig problem, ikke tilfeldige forskjeller. Det styrker bevisstheten om kvinneundertrykkinga, og om felles interesser.
En annen viktig hensikt med aksjonen var å starte et arbeid med å gi kvinnene en egen stemme i lønnsoppgjør. Konfliktene ved tariffoppgjørene på 1980-tallet handlet i økende grad om kvinners lønn, men det ble ikke sagt i klartekst. F.eks. var det i 1986 cateringstreik i Nordsjøen, sykepleierstreik i staten, lockout og storkonflikt rundt minstelønnsgarantien, begrenset streik i offentlig sektor, og kontoransatte på Vinmonopolet streiket for krav angående ansettelsesforholdene for deltidsansatte. Kvinnene ble først synlige da Aud Blankholm fra Sykepleierforbundet raste på TV mot forhandlerne til Kommunenes sentralforbund, som hadde møtt dem med "dere er så søte når dere er sinte".
Kvinnenes tariffaksjon samlet kvinner til diskusjon om lønn og lønnsstrategi for å skape forståelse og fellesskap mellom kvinner med ulikt lønnsnivå og ulike lønnssystemer. Ulike systemer og språk skilte både offentlig og privat sektor og ulike bransjer: Timelønn, ukelønn, årslønn; det var vanskelig å sammenlikne eller forstå hva de andre egentlig tjente. Men det tydelige felles sto klart fram: Kvinner tjente mindre enn menn overalt; og selv om det hadde særegne begrunnelser i de ulike bransjene, var gjenkjennelsen stor. Det ble tydelig for hver enkelt at lav lønn ikke var en personlig skam som skyldtes egen udugelighet eller dumhet i valg av yrke eller at kvinner ikke står på nok faglig. Kvinners lave lønn skyldtes kvinneundertrykkinga i samfunnet, og den var noe kvinner hadde felles. Møtene utviklet kvinnebevissthet, sjøltillit og sinne.
Organisatorisk var Kvinnenes tariffaksjon en liten aksjon, men den hadde stor effekt fordi den lanserte paroler som traff den virkelige situasjonen til svært mange kvinner og bygde opp under tanker i tiden. Fagforbund som Handel og kontor og Hjelpepleierforbundet tok opp parolen om ei lønn å leve av. Foran tariffoppgjøret i 1988 gikk 12 kvinnefagforeninger i Oslo, på tvers av LO, YS og AF ut med et felles opprop mot lønnsloven som la ned lovforbud mot lønnstillegg over 1 krone pr. time og som medførte at forbund utenfor LO ikke engang fikk forhandle. Diskusjonene gikk i de kvinnedominerte fagforbundene, Likestillingsrådet dro i gang en likelønnskampanje. Også LOs leder Yngve Haagensen snakket om likelønn.
Når det gjaldt kampen for sekstimersdagen, hadde det vært ulike typer samarbeid mellom kvinnebevegelsen og enkelte fagforeninger helt fra begynnelsen av 1980-tallet, både gjennom Samordningsgruppa for sekstimersdagen og etter initiativ fra Kvinnefronten. Da arbeidsløsheten og hardere klima presset sekstimersdagskravet på defensiven, var det nettopp kvinneforbundene som holdt stand og i samarbeid hindret at det ble strøket av handlingsprogrammet på LO-kongressen i 1989.
I Oslo tok Kvinnefronten på begynnelsen av 1990-tallet initiativ til et samarbeid med fagforeninger i offentlig sektor om å få til et prøveprosjekt med sekstimersdagen i Oslo kommune. Arbeidet med prøveprosjektet hadde gitt erfaringer med at samarbeid med kvinnebevegelsen var en viktig forutsetning også for samarbeid på tvers mellom fagforeningene. Når Kvinnefronten var tilstede som likeverdig part, forandret forumet seg fra å være et faglig forum, der fagbevegelsens spilleregler, organisasjonsmarkeringer og fraksjonsforbud var rådende, til et friere samarbeidsforum der man ikke var bundet opp på denne måten. Dette hadde skapt en gjensidig tillit som var viktig i forhold til oppstarten av Kvinner på tvers.
Høsten 1988 hadde fagforeninger i Trondheim tatt initiativ til en faglig konferanse, som seinere skulle ende opp som en årlig tradisjon i regi av LO Trondheim (2). Trondheimskonferansene inspirerte til diskusjon og felles aktivitet i fagbevegelsen, men kvinneandelen var relativt lav. Og konferansen henvendte seg i utgangspunktet først og fremst til organisasjoner innenfor LO, det var fortsatt strid om samarbeid på tvers av hovedorganisasjonene. For en del kvinner som deltok var det derfor nærliggende å tenke seg en konferanse for kvinner på tvers av hele fagbevegelsen. Det ble også gjort noen konkrete forsøk på å få Oslo Samorg til å ta initiativ til en kvinnekonferanse, uten at det førte fram. Konferanser på tvers var fortsatt en kontroversiell sak.
Det samfunnsmessige grunnlaget for det økende kvinnesamarbeidet var det som kalles den store norske kvinnerevolusjonen, den eksplosive økningen av kvinners deltakelse i lønnet arbeid gjennom de siste 25 årene. Kvinners yrkesaktivitet hadde skapt voksende krav og forventninger om et arbeidsliv og et samfunn der det var likelønn mellom kvinner og menn, og der det skulle være mulig for begge kjønn å kombinere full jobb og familie. Det at stadig flere kvinner forsørget seg sjøl og stadig flere familier var avhengig av kvinners lønn, var kommet i skarp motsetning til den lave kvinnelønna og skapte et objektivt grunnlag for kamp. Men kvinners kamp for å oppnå dette ble hindret både av mannsdominans og oppsplitting i ulike organisasjoner der kvinneperspektivet ble underordnet.
Kvinnebevegelsen og fagbevegelsen sto for to ulike sett av kunnskaper og erfaringer når det gjaldt lønn. Kvinnebevegelsen og kvinneforskningen hadde fått fram et omfattende tallmateriale som viste at kvinner har mindre lønn og inntekt enn menn, stort sett uten å gå nøyere inn på lønnssystemene i fagbevegelsen eller forholde seg konkret til kravene ved tariffoppgjøret. Mens fagbevegelsen behandlet lønn som et kjønnsnøytralt spørsmål, snakket om lavtlønte, men ikke om kvinnene. Lavtlønnsspørsmålet ble derfor et mer eller mindre teknisk spørsmål som måtte løses innafor hver bransje. Tida var inne for et samarbeid mellom kvinner i og utenfor fagbevegelsen.
Kraft i saker som kvinnelønn og sekstimersdag, gjensidig kontakt og tillit og inspirasjon til et eget forum på tvers av tidligere skranker og skiller, var viktige forutsetninger for at Kvinner på tvers ble mulig. Mange av dem som var initiativtakere hadde også erfaring fra kvinnekamp og kvinneorganisering på 70-tallet. Samtidig var de politiske motsetningene i fagbevegelsen fra 70-tallet blitt svekket. Initiativet kom på riktig tidspunkt, saken var moden. Derfor ble det heller ikke så vanskelig å få til når initiativet først kom i gang, kanskje lettere enn initiativtakerne hadde regnet med.
Samtidig var på tvers-samarbeid i fagbevegelsen på ingen måte blitt stuerent. Kvinner som hadde kontakt på tvers av forbund på midten av 1980-tallet hadde møtt sterke reaksjoner. Trondheimskonferansen var i utgangspunktet blitt møtt med kritikk og mistenksomhet. Så det føltes også på mange måter som et dristig sprang der en ikke riktig kunne vite hva reaksjonene ville bli.
"Det jeg syntes var veldig spennende med kvinner på tvers, det var at det ikke bare var fagforeninger, men organisasjoner for øvrig, som ga det et mye bredere perspektiv, og som også tilførte fagbevegelsen et dypere kvinneperspektiv."
Slik formulerer en av dem som var med å starte opp Kvinner på tvers seg i dag. Til grunn for initiativet lå ideen om et samarbeid mellom kvinner på tvers av kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, på tvers av hovedorganisasjoner og av offentlig og privat sektor. Det ble derfor viktig allerede fra starten å få med organisasjoner som kunne sikre denne bredden.
På tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse var på mange måter grunnideen i Kvinner på tvers. De to bevegelsene har svært ulik historie, tradisjoner, måter å tenke og jobbe på. Kvinner trenger begge, samtidig som det er nødvendig å utvikle nye strategier i et forum som bygger over disse skillene og gir rom for kvinner som i dag ikke føler seg hjemme i noen av tradisjonene.
På tvers av hovedorganisasjonene var viktig for å bryte ned gammel skepsis. Innenfor LO ble fortsatt betegnelsen gule forbund brukt om andre organisasjoner. Dette er et begrep som stammer fra en historie der gule forbund ble dannet i konkurranse med LO for å demme opp for kampkraftige foreninger, og sett på som streikebryterorganisasjoner. Dette passet særs dårlig på de store kvinnedominerte yrkesforbundene innenfor YS og AF. På den andre siden rådet fortsatt tilsvarende skepsis til LO, mye på grunn av den tette forbindelsen til Arbeiderpartiet.
Erfaringene fra Kvinnenes tariffaksjon var at kvinnene i offentlig og privat sektor hadde felles interesser, men lite kunnskap om hverandres situasjon. Organisasjoner, hovedavtale, tariffavtaler, forhandlingssystem, rettigheter, på alle områder var det store forskjeller; det var på et vis som to ulike verdener.
Ønske om et mer uformelt samarbeid var én viktig årsak til at det ble valgt å satse på samarbeid på Oslo-nivå, framfor mellom de sentrale organisasjonene, selv om det skulle være en landsomfattende konferanse. Med sentrale organisasjoner ville organisasjonsinteressene fort bli sterkere.
De som startet opp brant for ideen, og for å komme i gang var det naturlig å ta uformell kontakt med ildsjeler innenfor ulike foreninger. Først etter at denne gruppa hadde laget en hovedskisse av konferansen, gikk det ut formell invitasjon til foreningene om å stå som arrangører av konferansen og/eller bevilge penger og/eller være representert i arbeidsgruppa. Et slikt samarbeid på tvers var ikke hverdagskost i 1993/94. Denne framgangsmåten ble derfor i utgangspunktet valgt for å gjøre det enklest mulig å få det til. Det viste seg å være en fruktbar måte å arbeide på.
En valgte bevisst ikke å invitere representanter for kvinneorganisering innenfor de politiske partiene til å være med i arbeidsgruppa. Dette fordi en ikke ønsket å understreke partipolitiske skiller og interesser eller gjøre dem til tema.
Konferansen skulle være innrettet på kvinner i fagforeninger og kvinneorganisasjoner, på vanlige medlemmer så vel som tillitsvalgte og ledelse. Konferansen ble derfor lagt i en helg, og det ble satset på lav deltakeravgift for å gjøre det lett å delta uten å ha en organisasjon i ryggen. Konferansen var åpen for menn, men mobiliseringa var innrettet på kvinner.
Arbeidet med konferansen foregikk i et forum med representanter for de ulike organisasjonene, og avgjørelser ble tatt i fellesskap på en måte som respekterte forskjeller. Navnet Kvinner på tvers dukket opp i diskusjonen om tittel på konferansen.
Disse veivalgene som ble gjort i forbindelse med den første konferansen, har vist seg å være levedyktige grunnpillarer i årene etterpå.
Anne Carlsen var en av initiativtakerne til Kvinner på tvers.
Den første konferansen ble avholdt i Ingeniørenes Hus, i september 1994, med bortimot 200 påmeldte, noen få menn. Sekstimersdagen sto først på programmet. En av dem jeg intervjuet husker fortsatt hvilket inntrykk det gjorde at helt vanlige kvinner kunne ta kampen opp med en statssekretær og en NHO-leder, og ha bedre argumenter for sekstimersdagen enn de hadde mot. Det var kvinners virkelighet som dominerte diskusjonen, ikke premissene om at "vi" ikke har råd, som daglig dominerer media og samfunnsdebatt.
Videre på programmet sto strategier for kvinnelønnskampen, EØS/EU - konsekvenser for lønn og arbeid og seksuell trakassering i arbeidslivet. Andre dag handlet om velferdsstaten - utvikling eller avvikling.
Konferansen var preget av at en hadde skapt noe nytt. Kvinner på tvers oppsummeres slik:
"Kvinner på tvers er først og fremst en ide, en måte å jobbe på. Ideen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner, på tvers, utenfor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå gjennom med kvinners interesser i smått og stort."
"Vår styrke og mulighet som Kvinner på tvers, ligger i at vi står utenfor det etablerte systemet og kan konsentrere oss om det som er felles og utnytte styrken i å være mange. Vi kan utvikle nye måter å jobbe på, vi kan stille krav til myndighetene og mobilisere opinionen, samtidig som vi også har folk i forhandlingsposisjoner. Vi er overalt." (sitat fra oppsummeringa)
Oppsummeringa tok også vare på mangfoldet:
"Vi er her fordi vi er utålmodige - vi vil handling. Kanskje hadde noen håpet at vi skulle ha kommet lenger, f.eks. på lønnstrategi. Andre er kanskje litt i tvil om den store enigheten og tenker på alle dem som ikke er enige og ikke er her. Gruppediskusjonene viste mangfoldet og forskjellene. Det skal vi ta vare på. Det gir oss styrke."
Konklusjonen var klar - samarbeidet måtte fortsette. For å sikre dette tok arbeidsgruppa som hadde jobbet fram konferansen, ansvar for å føre arbeidet videre. Dette gjorde de som enkeltpersoner, som representanter for organisasjonene hadde de vært avhengig av et videre mandat. Ildsjelenes rolle var viktig - og slik har det fortsatt fram til i dag.
Hele tida har det vært slik at organisasjonene gir sin formelle støtte til hver enkelt konferanse og arrangement, og at i perioden i mellom er det en gruppe av enkeltpersoner som bærer arbeidet videre. Dette har vært viktig for å gjøre det mulig å handle. Organisasjoner som støtter konferansene, støtter ikke nødvendigvis fanemarkeringer eller aksjoner. Noen organisasjoner har etter hvert gitt mer generell støtte til Kvinner på tvers, men formelt behandles støtten til konferansene hvert år.
Dette gir både en robusthet og en sårbarhet. Det er robust i forhold til at støtten fra organisasjonene kan variere, men det er sårbart i forhold til at enkeltpersoner er viktige drivkrefter. Kombinasjonen av enkeltpersoner med stort engasjement og forankring i organisasjonene har likevel trolig vært en forutsetning for at Kvinner på tvers har kunnet overleve. Erfaring viser at det er lettere å sette av tid til Kvinner på tvers når en har det som en del av fagforeningsansvaret sitt.
Kvinner på tvers er en ide, en måte å jobbe på. Noe av hensikten med Kvinner på tvers har vært å stimulere til samarbeid på ulike områder på tvers av skillene, uavhengig av hvordan dette organiseres. Bergen var tidlig ute med eget samarbeid, ved en misforståelse fikk de inntrykk av at de ikke fikk bruke Kvinner på tvers-navnet og valgte sitt eget: Kvinne er kvinne best i vest.
Kvinner på tvers har også hatt forbindelser til Samarbeidsgruppa for sekstimersdagen som etter å ha vært i intens aktivitet noen år på 80-tallet, kom i gang igjen i 95, og det var rundt samme tidsrom samarbeid mellom ulike organisasjoner om en kritisk hørings- uttalelse, med kvinneperspektiv, til velferdsmeldinga.
Da Kvinner på tvers startet opp, var LOs offisielle standpunkt fortsatt negativt til egen kvinneorganisering. Det hadde vært standpunktet siden LOs kvinnenemnder ble nedlagt, etter vedtak på LO-kongressen i 1969 (3). Kvinner på tvers ble positivt omtalt av Ester Kostøl, LOs daværende nestleder, på Trondheimskonferansen høsten 95. Dette ga Kvinner på tvers legitimitet. Samme år ble LOs standpunkt til egne tiltak for kvinner revidert.
I løpet av andre halvdel av 90-årene ble også annet samarbeid på tvers i fagbevegelsen, og med organisasjoner utenfor, mer dagligdags. Men Kvinner på tvers hadde vært med å bryte noen barrierer.
Hotell- og restaurantarbeiderne har vært viktige for Kvinner på tvers sitt arbeid både i kvinnelønnskampen og i forhold til kvinner med minoritetsbakgrunn.
Kvinner på tvers har vært et forum for uformelle diskusjoner på tvers av organisasjonene. Det har vært en plass til å tenke høyt, også for tillitsvalgte, uten alltid formelt å måtte representere organisasjonens linje. Målet har jo nettopp vært å kunne skape politikk og nye ideer gjennom å dra nytte av mangfoldet av erfaringer. For å få til dette har det vært viktig å være litt utenfor den nokså fasttømrete fagforeningsstrukturen. Dette har også gitt rom for en egen kvinnelønnsplattform (4).
På den andre siden har Kvinner på tvers hatt innflytelse på diskusjonene i de ulike organisasjonene gjennom medlemmene, men også gjennom at tillitsvalgte og kvinner i ledelsen i foreninger og forbund har deltatt aktivt på konferansene. Slik deltakelse har delvis vært sikret gjennom å invitere dem som innledere og kommentatorer.
Allerede på den andre konferansen - i 1995 - sto 15 organisasjoner som initiativtakere, og fra 1996 har arrangørtallet ligget rundt 20 ulike organisasjoner, hvorav de fleste fagforeninger. Deriblant finnes alle de store kvinnedominerte fagforeningene i offentlig sektor. Mange av organisasjonene deltar også med representant i arbeidsgruppa, men det er også flere som støtter opp om arbeidet uten å ha kapasitet til å delta. (5)
Eva-Ma Holmen (f.v), Janne Olsen, Siri Jensen og Annette Nielsen, alle aktive i arbeidsgruppa, til fotografering på konferansen i 1996.
"I tillegg så snakket vi jo ganske mye om at ideen skulle spre seg og man skulle gjøre folk i stand til å arrangere det rundt omkring i Norge. Skape entusiasme for det og spre idéen om det å styrke kvinneperspektivet på flere måter enn en organisasjon eller bevegelse kan." (Sitat fra en av initiativtakerne)
Bergen startet opp med lokale konferanser allerede i 1995, under navnet Kvinne er kvinne best i vest. Siden har det vært konferanser hvert år, med brei oppslutning på tvers. 2002 var det ingen egen konferanse, isteden inngikk arbeidet i en større konferanse om kjønnsbasert forfølging. Kvinne er kvinne best i vest fikk Bergen Kommunes likestillingspris i år 2000.
Den første Kvinner på tvers-konferansen i Stavanger samlet nærmere hundre deltakere. Temaer var bl.a. lokale erfaringer med privatisering, outsourcing og fleksibilisering og likelønn. Det har siden vært holdt flere konferanser, og Kvinner på tvers har også her fått kommunens likestillingspris (1998).
Tromsø hadde sin første Kvinner på tvers-konferanse i forbindelse med 8.mars 1996. Kvinnefronten, Lærerlaget, Kommuneforbundet, Helse- og sosialforbundet og Sykepleierforbundet tok initiativet. Høsten 1997 var Kvinner på tvers aktivt med i aksjonen Slå ring om velferdsstaten, et bredt samarbeid der både fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og brukerorganisasjonene var med. Kvinner på tvers har også hatt konferanser i 1999 og 2001.
Kvinner på tvers ble startet opp med utgangspunkt i bevegelsene rundt kvinnelønna og for sekstimersdagen, og disse spørsmålene har da også gått som en rød tråd gjennom konferansene. På mange måter utgjør de selve grunnlaget, og blir grundigere behandlet i egne artikler.
Den tredje hovedstolpen har vært utviklinga av velferdsstaten, fra Else Øyen om utviklinga av velferdsstaten i 1994, Velferdsmeldinga og kutt for eneforsørgere i 1995, privatisering i 1996, globalisering av omsorgen i 2001 til jubileumskonferansens spørsmål om det er en framtid for en kvinnevennlig velferdsstatsmodell i vårt land.
Utover disse hovedtemaene har det vært en egen målsetting å ta opp kvinnepolitiske spørsmål som går utover arbeid og lønn og som bidrar til å styrke kvinnebevisstheten. Seksualisert undertrykking og vold mot kvinner gjennomsyrer samfunnet og underminerer kvinners stilling. Seksuell trakassering er tatt opp på ulike måter, det har vært innledning om den verdensomspennende kampen mot internasjonal handel med kvinner og vært polemisert både mot porno og mot oppfatningen om at prostitusjon er arbeid. Trøtthetens tid var navnet på et innlegg av Ulla-Britt Lilleaas som handlet om hva arbeidslivet gjør med kvinners kropper. Kvinner og makt ble satt på dagsorden i forbindelse med oppstart av den nye maktutredningen i 1998.
Samtidig har sentrale faglige spørsmål som fleksibilisering, brutalisering av arbeidslivet og globalisering stått sentralt. Diskusjonene har i økende grad tatt opp sammenhengen mellom de lokale kampene som føres og rammebetingelsene nasjonalt og internasjonalt, og reist spørsmålet om hva det er mulig å gjøre.
Når det gjelder internasjonale spørsmål, har i tillegg til kampen mot internasjonal kvinnehandel med Liza Maza fra Filippinene (2000), både EU/EØS (1994), rapport fra kvinnekonferansen i Beijing (1995), Har Verden råd til kvinner? (1997), kvinner og makt i globalt perspektiv (1998) og GATS/WTO (2002) stått på programmet. Men utover Liza Maza har økonomien ikke gjort det mulig å invitere langveisfarende gjester. I 1997 hadde Kvinner på tvers kontakt med Women of the Waterfront, som var kvinnestøttegruppa til de streikende havnearbeiderne i Liverpool. De fikk ikke til å komme, men sendte en hilsen til konferansen, og det ble samlet inn penger til de streikende.
Egen organisering av kvinner er i liten grad tatt opp som eget tema. Kvinner på tvers hadde besøk fra Tjeiligaen i Sverige i 1995, en kvinneorganisering innenfor svensk LO. Kvinneorganisering innenfor fagbevegelsen, både i mannsdominerte og kvinnedominerte yrker, sto på programmet i 1998.
I 1999 og 2000 ble konferansene kombinert med en markering i Spikersuppa lørdag formiddag for å gjøre Kvinner på tvers mer synlig. Tema i 1999 var inspirert av den svenske boka Fittstim. Tema i 2000 var seksualisert vold mot kvinner, med appeller både fra MIRA, Ressursenter for innvandrer- og flyktningekvinner, Aksjon rettssikkerhet for kvinner og Sett grenser, aksjon mot seksuell trakassering i skolen. I 2001 holdt deltakerne en støttemarkering for de streikende ved restauranten DS Louise på Aker Brygge da de streiket for tariffavtale.
Berit Ås snakker om de 477 milliardærene som eier mer enn den fattigste halvparten av jordas befolkning. Roar Eilertsen fra DeFacto følger interessert med. (1997)
Innlederne på konferansen har avspeilet at dette er Kvinner på tvers. Kvinneforskere har bidratt siden første konferanse. Fagforeningsledere og tillitsvalgte på ulike nivåer er blitt invitert til å innlede, gjerne fra flere organisasjoner samtidig for å bidra til dialog på tvers der og da, og for å knytte dem nærmere til Kvinner på tvers. Kvinner fra kvinneorganisasjonene har stilt opp. Behovet for kjente navn for å trekke deltakere har til dels stått opp mot et ønske om mer dagligdagse erfaringer og grasrotperspektiv. Konfrontasjoner mellom ulike syn har vært brukt noen ganger, som f.eks. i diskusjonene om velferdsmeldinga og om privatisering.
Noen ganger har arbeidsgruppa sjøl laget kollektive innlegg for å få fram et perspektiv på tvers. Arbeidsgruppa har også oppsummert at det er gode erfaringer med innledere som møter arbeidsgruppa på forhånd for å diskutere innledning og opplegg. Dette gir innspill til innlederne som bidrar til at innleggene i større grad treffer.
Kvinner på tvers har som en bevisst linje så langt det har vært mulig benyttet kvinner som innledere. Tre ganger er det invitert mannlig innleder. For øvrig har det vært én mann som har holdt et forberedt innlegg for sin organisasjon, og én har vært invitert til å holde en streikeappell.
"Kvinner på tvers er en idé! Det kan jeg like, for det første er det noe visjonært over det, det er noe ikke-fasttømret, det er noe man kan fylle med innhold og praksis etter hvert; det er noe foranderlig og lite stivna over det. Det gir meg håp om at jeg kan være med på å forme og utvikle Kvinner på tvers." (Fra oppsummeringen 98, holdt av Inger Lise Blyverket, Lærerforbundet, som deltok i arbeidsgruppa og var førstereiskvinne på konferansen.)
Kvinner på tvers har hele tida vært opptatt av å bryte med tilvante former og skape rom for å tenke utradisjonelt. Utgangpunktet er at kvinner fortsatt ikke har en sjølsagt plass, men prøver å klemme tankene sine inn i en faglig og politisk verden med sitt språk og sine spilleregler, som det ble sagt på konferansen i 2000. Form er ikke bare et teknisk spørsmål; det påvirker innholdet og synet på hva og hvem som er viktige. Det har vært et mål at deltakerne skal delta aktivt, og et ønske om å dra nytte av den mengden erfaringer som er til stede. Samtidig er bredden så stor at virkelig deling av erfaringer må ta tid. Ønsket om plass til diskusjon og arbeid i grupper har stått mot en del deltakeres ønske om bare å kunne høre og andres ønsker om mer plenumsdiskusjon. Samtidig har enkelte plenumsdebatter blitt dominert av noen få av de mest erfarne og i denne sammenheng de mest radikale. Dette har noen ganger ført til at vanlige deltakere ikke har kjent seg igjen.
Ulike former er valgt for å synliggjøre bredde og dra nytte av deltakernes ulike erfaringer. Ett år startet konferansen med fire ulike utfordringer til hovedinnlederne. Et annet år presenterte noen av deltakerne seg og sin erfaringsbakgrunn og hvorfor de deltok på konferansen.
Unni Hembre tar imot i innsjekkingen på konferansen i 1996.
Noen år ble det eksperimentert med egne verksteder der målet var å komme fram til praktiske resultater, som f.eks. konkrete argumenter eller forslag til tariffoppgjøret. De mest vellykkede var kanskje stuntgruppa som kom med forslag til aksjonsformer i kvinnelønnskampen, som lønnshopp (på trampoline) og dekorering av statuer. Eller et verksted av kvinner i privat sektor som lagde seg et nettverk og bestemte seg for å møtes igjen. Likevel var erfaringene blandet - kanskje fordi en slik form stiller store krav til planlegging og organisering på forhånd nettopp på grunn av den store spredningen blant deltakerne.
De siste årene er det valgt en form med summing og diskusjon rundt bordene der deltakerne sitter, for å gjøre det mulig å bli kjent, for å utveksle erfaringer og for å gjøre det lettere for flere å ta ordet i plenum. Konferansene ser ut til å fungere, i evalueringene fra konferansen i 2002 gir deltakerne tydelig uttrykk for at de setter pris på mangfoldet både når det gjelder innfallsvinkler og kvinner, og at engasjementet og fellesskapet inspirerer.
Formen representerer likevel ikke noen radikal fornying. Det er f.eks. vanskelig å få tatt vare på og videreført de mange innspillene i summediskusjonene. Arbeidsgruppa jobber også særskilt for å få til plenumsdiskusjoner der det er plass til mange ulike erfaringer og lett å ta opp uenighet. Samtidig er det ikke alltid like enkelt, én som ble intervjuet, reflekterte slik:
"Så tror jeg muligens at det kan være et hinder at noen mener at det er for snevert. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, for temaene er jo veldig breie og helt tidsriktig bestandig og programmene er alltid veldig bra, og det tror jeg veldig mange synes. Men kanskje det råder en oppfattelse av at det bare er et syn som blir hevda og som står igjen, og at hvis du går opp der, så banner du litt i kjerka."
Spørsmålet om å bryte med tilstivna former ble tematisert på konferansen i 1999: Hvordan kan fagbevegelsen gi rom for ulikhet, utradisjonell aktivitet og makt på grunnplanet? Mange har ønsket en oppfølging av dette temaet.
Konferansene har også forsøkt å finne fram til kulturinnslag i tråd men innholdet, som f.eks. stand-up-show med Shabana Rehman og allsang og dans inspirert av Safia Abdi.
Dette møtet skulle vært i et klasserom isteden, så hadde de sett hvordan det var, mente en av demonstrantene fra Kvinner på tvers som mottok finanskomiteen i Oslo med fattigslige filleryer i desember 1996. Henning Holstad (Frp) slo av en kort prat.
Antall deltakere har variert fra rundt 200 de første årene, til rundt 130 siden 2000. Deltakerne har vært spredt på veldig mange ulike organisasjoner.
Hvert år er det mange nye på konferansene, i 2002 hadde rundt halvparten av deltakerne ikke deltatt tidligere. Mange har likevel deltatt på flere konferanser.
Invitasjoner til konferansene spres gjennom organisasjonene som deltar, og det er vanskelig for arbeidsgruppa å vite hvor omfattende det blir gjort og i hvilken grad det når ut til det enkelte medlem. I tillegg jobbes det for omtale i fagblad og interne meldingsblader. Direkte invitasjon sendes ut til alle som har deltatt på tidligere konferanser, der adressen fortsatt er aktuell.
I år 2000 var antallet påmeldinger betydelig færre, og det har siden stabilisert seg. Årsakene til dette kan være ulike. Et spørsmål kan være om det har sammenheng med økte motsetninger i lønnskampen og dermed mindre tro på mulighetene til å få til noe på tvers, eller kanskje Kvinner på tvers har mistet nyhetens interesse. Et annet spørsmål er om det økte presset i arbeidslivet og på de tillitsvalgte slår inn både når det gjelder mobilisering og deltakelse.
Lav deltakelse i arbeidsgruppa førte til en diskusjon våren 2001 om hvorvidt en bare skulle ha konferanse hvert annet år og gjøre noe mer begrenset innimellom. Et arbeidsgruppeseminar, med deltakere fra tidligere arbeidsgrupper og interesserte, oppsummerte situasjonen og var skeptiske til at det ville være mulig å holde nettverket sammen uten presset fra konferansen, og at konferansene var et rom vi ikke måtte gi fra oss. Dette understrekes i mine intervjuer, f.eks. slik:
"Jeg tror også at det er viktig at Kvinner på tvers ikke dør selv om man er nede i en bølgedal, selv om det kanskje blir få noen år, at OK, da får vi lage det litt mindre og så ekspandere igjen, men at man ikke mister motet, og at det holdes levende."
Kvinner på tvers ble startet som en konferanse, og det er de årlige konferansene som har blitt kjerna i aktiviteten. Samtidig var det tidlig ønsker om å få til noe felles i praksis. Det er flere eksempler på at Kvinner på tvers har lagt grunnlag for og inspirert til felles handlinger.
På konferansen høsten 1995 tok representanter fra Norsk Lærerlag Oslo initiativ til en kvinnelønnsdemonstrasjon utenfor Stortinget ved framleggingen av statsbudsjettet. Resultatet ble en flott markering med et trettitalls faner i tillegg til det nylagde Kvinner på tversbanneret. Kravene var: Kvinnelønna må heves, utvid rammene for tariffoppgjøret. Ingen under 165.000. Også kvinner må få uttelling for utdanning og kvalifikasjoner. En tilsvarende markering ble holdt seinere på høsten da komiteen med ansvar for likestilling behandlet sitt budsjett.
Tilsvarende fanemarkeringer ble også holdt i forbindelse med statsbudsjettbehandlinga i 1997 og 1999. I 1999 stod 18 organisasjoner som arrangører. Ved siden av krav om sekstimersdag og likelønn, var krav om likestilling av turnus- og skiftarbeid kommet med.
På konferansen i 1995 ble det tatt initiativ til kvinnelønnsdemonstrasjoner, etter at konferansen trakk opp en felles plattform for kvinnelønnskampen, se egen artikkel. 1. februar ble valgt til felles dato, og det ble avholdt ulike former for markeringer, fra stands og presseutspill til tog, på 10 ulike steder: Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø, Kongsberg, Kragerø, Porsgrunn, Steinkjer, Tynset, Halden og Ålesund.
Høsten 1996 ble det holdt en demonstrasjon foran Heftyevillaen på Holmenkollen i Oslo, der byrådets finanskomité tydelig brydd måtte tråkke på utslitte filleryer (og slett ingen rød løper) for å komme inn til sitt møte i forbindelse med behandling av kommunebudsjettet i Oslo.
Konferansen i 1996 valgte også å delta i arbeidet med en aksjonsdag for velferdsstaten og arbeidsgruppa bidro aktivt til oppslutning om arrangementet i Oslo.
Foran stortingsvalget i 1997 gikk tolv kvinnedominerte fagforeninger i Oslo og Akershus sammen og arrangerte åpent møte om sekstimersdagen og kvinnelønna. Kvinnefagforeningene spurte: Når skal kvinner få ei lønn å leve av og ei arbeidstid å leve med? Kvinner på tvers har også et par ganger avholdt åpne møter i forbindelse med 8.mars.
Kvinner på tvers-aktivister tok initiativ til et møte med den svenske feministen Nina Bjørck, som samlet fullt hus. I 2003 sto Kvinner på tvers som arrangør for et møte om pensjonskommisjonens innstilling.
Konferansene har også munnet ut i andre ideer om eksterne markeringer, uten at arbeidsgruppa har kunnet påta seg et spesielt ansvar for å sette dem ut i livet. Det har i stedet vært opp til alle deltakerne å benytte seg av ideene. Et eksempel er forslagene fra stuntgruppa i 1997 om aksjoner i forhold til tariffoppgjøret 1998.
Etter hvert har Kvinner på tvers i mindre grad tatt mål av seg til å organisere aksjoner og arrangementer utover konferansene, trolig har kapasiteten i arbeidsgruppa vært en avgjørende faktor for dette.
Kvinner på tvers startet allerede i 1996 opp med egen hjemmeside, med plass på serveren hos Folkets brevskole, der det også ble gitt elementær opplæring. Etter hvert som Kvinner på tvers måtte stå på egne bein, ble det organisert kurs og dugnader med egne krefter i AOFs lokaler, også her med en vennligsinnet hjelpende hånd. Både program og innledninger fra konferansene i 1996 og 1997 ble lagt ut på nett, samt informasjon om arrangementer og begivenheter som kunne være av interesse. Dugnadene fungerte som opplæring og var åpne for alle interesserte. Det ble også gitt mulighet til å prøve seg på Internett. Dette var på et tidspunkt da en fortsatt selv måtte kode teksten til hjemmesidene, slik at det var en god del arbeid. Etter hvert som flere sentrale personer fikk redusert kapasitet, gikk gruppa i oppløsning og i løpet av 1998 stoppet arbeidet opp.
(NB! Adressene på dette bildet er ikke gyldige lenger.)
Arbeidsgruppa er det som gjør Kvinner på tvers til mer enn en årlig konferanse, den er smeltedigelen for representantene fra de ulike organisasjonene og kulturene. Der blir folk kjent og får sine egne nye nettverk. Det er der en løpende kan følge med i hva som skjer på ulike hold i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen som en ikke sjøl normalt fanger opp gjennom egen organisasjon. Det er først og fremst der en hører hvordan andre tenker og argumenterer og kan prøve ut sine egne standpunkter.
Arbeidsgruppa i Kvinner på tvers består av representanter for de organisasjonene som til enhver tid støtter konferansene - og som har krefter å avse til dette arbeidet. Det er en kjerne av organisasjoner som fast oppnevner et (eller flere) medlem til arbeidsgruppa, som oftest fra sitt styre, ev. fra sitt kvinne- eller likestillingsutvalg, men det varierer noe fra år til år. I praksis vil det ofte si noen som har så lyst til å delta at de gjør det på tross av at de egentlig ikke har tid. Møtevirksomheten foregår etter arbeidstid. Gruppa er også åpen for enkeltpersoner, det har vært folk som tidligere har deltatt som representanter for sin organisasjon, men som ikke lenger har formelle posisjoner, eller noen som bare er interessert. Disse har vært et fåtall.
Det har vært viktig for Kvinner på tvers at mange av deltakerne i arbeidsgruppa har sittet i, eller hatt nær kontakt med, styret i fagforeninga og hatt Kvinner på tvers-jobbing som oppgave derfra. Dette har betydning for Kvinner på tvers sin evne til å være oppdatert, muligheten til å mobilisere medlemmer i organisasjonen og til å bringe diskusjoner i Kvinner på tvers tilbake til sine organisasjoner. Det har bidratt til stabilitet i arbeidsgruppa. Når disse slutter, bidrar de til å sikre at det er andre som overtar. Samtidig er det viktig at andre deltakere har erfaringer som vanlige medlemmer. Disse har kanskje også større mulighet til å delta aktivt. Rekruttering til arbeidsgruppa skjer gjennom direkte, personlige kontakter og som åpen invitasjon på konferansene.
Arbeidet med konferansen pågår fra januar til september, og det har utviklet seg noen rutiner som er til hjelp når det gjelder å få dette til med relativt små krefter. Arbeidet organiseres fra arbeidsmøtene, med stor grad av arbeidsfordeling og tydelige arbeidsreferater. Noen ganger opprettes mindre utvalg som får deloppgaver. E-post spiller en sentral rolle, selv om det også er mulig å delta uten å ha adgang til e-post. Både de som til enhver tid er aktive og de mer passive kontaktene får informasjon via e-postlista. Dersom det er mulig å få til, legges sekretariatet hvert år hos en av fagforeningene, og denne bidrar da med noen ekstra ressurser når det gjelder mottak av post, regnskap, registrering av påmeldinger etc. Sekretariatet går på omgang.
Arbeidsgruppa velger ingen formell ledelse, i praksis utkrystalliserer det seg hvert år en kjerne av både nye og gamle som tar mer ansvar og møter mer regelmessig på møtene. En av initiativtakerne til Kvinner på tvers har vært med hele tiden og har en nøkkelrolle som koordinator. Referatene går på omgang, i lange perioder også møteledelsen, helst bestemt på møtet i forveien.
Styrken i arbeidsformen er at konferansen lages i fellesskap, og at gruppa oppfatter program og innretting som sin. En av initiativtakerne til Kvinner på tvers sier det slik:
"Måten vi jobba på var viktig, det her med at ting ble skapt underveis, at folk var med i prosessen. Jeg trur at ingen følte seg styrt i særlig grad, det opplevde i hvert fall ikke jeg noe av, ting ble skapt i et felles forum, og folk oppfattet at de eide ideene når de først var besluttet, det tror jeg var ganske viktig."
Beslutninger fattes der og da, det er ingen andre som må spørres, ikke noe forsinkende byråkrati. Det er også en dyd av nødvendighet, det er lite kapasitet til å holde seg med arbeidsutvalg.
Arbeidet er preget av at gruppa består av travle kvinner, som kommer rett fra travle arbeidsdager. Deltakelsen på møtene varierer fra gang til gang. Dette kan føre til at diskusjoner må tas opp igjen og at konklusjonene utvikler seg. Dette kan både være en styrke og et problem. Når alle spørsmål må løses på møtene. og det ikke er noen andre fora å delegere det til, kan det noen ganger gi litt frustrerende diskusjoner om detaljer som er viktige for noen, men ikke for andre.
Det sosiale spiller en viktig rolle. Som det står i informasjonsbrosjyren: "Vi har det moro. Vi blir kjent med mange og etablerer nettverk."
Hvert år kommer det til nye deltakere i gruppa, enten fra organisasjoner som har vært med tidligere eller fra nye organisasjoner som vil bli med. Selv om en prøver å få dem med fra oppstart, slik at de kan få en innføring i grunnlaget for Kvinner på tvers og hvordan en jobber, kommer de i praksis ofte med etter at arbeidet med årets konferanse er i full gang. De er alltid velkomne. De fleste synes det er forvirrende i starten. Mange finner seg til rette etter hvert som de får oversikt over arbeidsmetodene og blir kjent i gruppa. Men noen forsvinner ut. Én av dem som ble intervjuet peker på at det kan være så mange ulike organisasjoner og så mye "stammespråk" som må forklares at det virker ekskluderende. Hun sier videre:
"Det er bra at man kan ha med helt vanlige folk, spennende, men ikke alltid like lett. En kan ønske seg et styre som kan banke ting gjennom, men da er hele vitsen borte."
En annen reflekterer slik:
"Jeg synes at diskusjonene og prosessene i arbeidsgruppa er råflotte og sjeldent åpne, og takhøyden er kjempestor, men man skal allikevel et sted, og dit kommer man. Jeg tror at en del som har vært innom Kvinner på tvers har opplevd at de ikke har blitt hørt, at her er det på en måte en oppskrift."
Noe av dette ble tatt opp på konferansen i 2000: Også i Kvinner på tvers skapes språk og uskrevne spilleregler som gjør at ikke alle inkluderes.
Det er samtidig et dilemma at det har vært et ønske om å lage en kokebok, som skulle ta for seg en del av rutinene som Kvinner på tvers har etablert, og de erfaringene som gjøres. Dette ville kanskje bidra til å gjøre noe av det underforståtte synlig og dermed mer oversiktlig for nye arbeidsgruppemedlemmer, og gjøre gruppa mindre sårbar i forhold til enkeltpersoner som bærer erfaringene. På den andre siden ville dette kanskje forsterke preget av å ha "en oppskrift".
Oddny Miljeteig har vært en drivende kraft i Kvinne er kvinne best i vest. Her på konferansen i Oslo 1996.
"Når du samarbeider i sånne fora, så ser du fort hva du er enig i og uenig i, og da går det an å samarbeide om det en er enig om, det er jo ikke vanskeligere enn det. Men samtidig så gjør det oss klokere i forhold til å vite hvorfor din organisasjon mener noe annet enn min organisasjon. Og da blir jo din organisasjon i mine øyne mindre farlig fordi jeg skjønner hvordan dere tenker." (Sitat fra et intervju)
Arbeidsgruppa har en kultur der beslutninger tas i fellesskap, og der en bevisst ikke kjører over deltakende organisasjoner. Det er et ønske om at ulike syn skal komme fram på konferansene, og i perioder har det vært jobbet spesielt med å få det til. Samtidig har representantene for organisasjonene i liten grad ridd kjepphester og hatt et avslappet forhold til at en ikke alltid er enig i alt. Dette er sjølsagt enklere når det dreier seg om en konferanse der formålet er diskusjon.
En slik kultur har sin begrensning når det gjelder handling utover å organisere konferansene. Arbeidsgruppa - og konferansene - har f.eks. bare fattet vedtak om støtte til streiker og aksjoner der dette har vært ukontroversielt, selv om også andre aksjoner har blitt diskutert og dermed kanskje fått større støtte. Løsningen på denne begrensningen har vært at aksjoner har vært organisert av de deltakende organisasjonene, langt på vei ved hjelp av nettverket i Kvinner på tvers. Slik har organisasjoner som har vært uenige hatt muligheten til å la være å delta.
Arbeidsgruppa har ikke ønsket å legge opp til vedtak på konferansene. Dette er bare delvis pga. den breie deltakelsen av organisasjoner og muligheten for overkjøring, men også fordi det ville ha stor innvirkning på innrettingen på konferansene og ta mye tid. I stedet har en noen ganger oppfordret til støtte, og gjennom gruppearbeid laget forslag til vedtak som deltakerne kan ta med seg og bruke i egne organisasjoner. Materiale ble i mange år sendt ut til deltakerne i ettertid, seinere har noe vært gjort tilgjengelig på selve konferansene eller sendt på e-post.
Liv Kværnø og Sølvi Slørdahl i arbeidsgruppa med Kvinner på tvers sine frodige blomsterpotter til innlederne (1997).
Det har i løpet av konferansene kommet fram mange ideer om hvordan en kunne styrke samarbeidet på tvers. Forslag om mer samarbeid lokalt går igjen, uten at en har oversikt over i hvilken grad det har ført til noe i praksis, utover konferansene i Bergen, Stavanger og Tromsø. Det har også vært forslag om et mer systematisk landsomfattende e-postnettverk, uten at en har klart å følge det opp.
Andre forslag handler om mer diskusjon mellom konferansene, både møter mellom kvinner fra privat og offentlig sektor, møter om mer konkrete tariffkrav, møter med jenter fra ungdomsutvalg i fagbevegelsen og fra studentorganisasjoner. Mindre fora kunne gjøre det lettere for Kvinner på tvers å bli et forum for frispråk og høyttenkning også for ledere. Det har også vært ideer om mer aktiv bruk av arbeidsgruppemøtene til å invitere inn kvinner fra arbeidsplasser i kamp eller organisasjoner en ønsker å få med. Og det er foreslått at en kunne gå mer aktivt ut med diskusjon om Kvinner på tvers på medlemsmøter og tillitsvalgtmøter i de ulike organisasjonene. I 1996 ble det laget et sett med transparenter med Kvinner på tvers sitt grunnlag til slikt bruk.
Ideene viser at det er et stort ønske om flere fora på tvers. Mulighetene er mange, bare tid og krefter begrenser. Samtidig er Kvinner på tvers historia om hvordan det er mulig å skape tid og rom for kvinner på tross av at det egentlig ikke er verken tid eller krefter. Intervjuene kan tyde på at det går an, fordi det oppleves som viktig, lærerikt og matnyttig for dem som er med, og fordi det er sosialt og en treffer mange forskjellige kvinner. Det ser også ut til å være helt avhengig av den litt kaotiske arbeidsmåten; en jobber slik at alle kan gjøre litt.
Kampen for tid og rom ble oppsummert slik på konferansen i 2001:
"Kvinner på tvers handler om å gi oss selv en annen form for tid og rom til å tre ut av våre vanlige sammenhenger der kvinneperspektivet ikke er det rådende, der vi kanskje ofte blir lei av å være dem som maser om gammeldagse kvinnespørsmål, og der vi sjøl kan miste det av syne - og inn i tid og rom der dette er det dominerende perspektiv. Der kvinner er normen. Det gir rom for andre tanker, for at vi kan se hverandre og bli klar over felles styrke. Dette er ikke en selvfølge, det er motstrøms å skape en annen form for tid; alt det andre som skal og må gjøres presser på."
Kvinner på tvers er blitt 10 år, men er ingen selvfølge.