Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Hvorfor kan stat, kommune og private arbeidsgivere ikke bare heve kvinnelønna? Vi har massevis av konkrete tall, gode argumenter, støtte i befolkningen, sterke organisasjoner, streikevilje og samarbeid på tvers. Hva er det vi står opp mot?
Jeg har i dette innlegget valgt å gå inn på to faktorer:
Barn blir oppdratt, får omsorg og forsørges i familier. Eldreomsorgen er fortsatt i all hovedsak privat. På tross av et offentlig trygdesystem forsørges svært mange som ikke har arbeid helt eller delvis av familien. Pensjon samordnes mellom ektefeller. Innenfor familien er det kvinnene som er pålagt hovedansvaret for omsorgen, mens menn er tillagt hovedansvar for forsørging. Dette framstår som frivillig valgt, men samfunnet er organisert slik at det er vanskelig å slippe unna. Med utbygging av velferdsstaten ble dette moderert - det store flertallet av kvinner tok lønnet arbeid, og det ble bygd ut barnehager etc., men det samfunnspålagte ansvaret ble ikke grunnleggende endret: Kvinner tok jobb, i den grad det lot seg kombinere med ansvaret for unger og hjem. Menns arbeid hadde fortsatt førsteretten. Menn skal fortsatt forsørge mer enn seg sjøl, selv om kvinner i større grad forsørger seg sjøl.
Forsørgerlønna, menns høyere lønn, er derfor ikke bare et spørsmål om rester av reaksjonære holdninger, det er også et spørsmål om samfunnsorganiseringa i dag. Så lenge det ikke er nok rimelige barnehageplasser, så lenge eldreomsorgen ikke er bygd ut tilstrekkelig, så lenge det ikke er arbeid der folk bor, så lenge arbeidstida er så lang at det er for tungt å kombinere med omsorg, vil kvinner fortsette å jobbe redusert arbeidstid og befeste sin rolle som delvis forsørget.
Men velferdsstaten la samtidig et grunnlag for at kvinnene kunne ta opp kampen mot en slik ordning av samfunnet - kampen for et arbeidsliv bygd på at både kvinner og menn skulle være sjølforsørgende mennesker med ansvar for unger. Både kampen for 6-timersdagen og kvinnelønna og barnehager er et uttrykk for nettopp denne kampen. Når velferdsstaten nå bygges ned over hele verden, uansett utgangspunkt, faller enda større deler av omsorgen tilbake på kvinnene, uansett om de med penger har fått større muligheter til å kjøpe seg fri.
Kvinnelønnskampen må derfor drives både som en særegen lønnskamp, men òg like mye som en brei kamp for et arbeidsliv som bygger på at både kvinner og menn skal ha mulighet til å kombinere arbeid og familie. Det er nettopp i dette perspektivet at kontantstøtten blir så reaksjonær - i valgfrihetens navn fratar den kvinnene den grunnleggende menneskelige retten til å velge begge deler. Og bidrar til å opprettholde forsørgerlønna.
Forsørgersystemet, forsørgerlønn til menn, er bygd inn i hele arbeidslivet, bl.a. i yrkesstrukturen, skillet faglært/ufaglært og fagbevegelsens organisering. Det var et eksplisitt krav fra fagbevegelsen og ligger historisk i bunn for lønnspolitikk, forhandlingssystemet og lønnsrelasjonene. LO gikk imot gifte kvinners rett til arbeid i 20- og 30-årene.
I dag ligger forsørgerlønn ikke lenger åpent til grunn, men det er ikke tydelig erstattet av noe annet. Kravet om at alle skal ha ei lønn å leve av og forsørge unger på - er nettopp kravet om at det skal være et annet grunnlag for lønnsdannelsen. Siden lønnsrelasjonene bygger på forsørgerlønna, må dette med nødvendighet medføre omfattende endringer i lønnsrelasjonene, nemlig særlig en heving av de typiske kvinneyrkene.
En del av resultatene vi faktisk har oppnådd i de siste årene, tror jeg nettopp skyldes et visst gjennomslag for dette kravet i fagbevegelsen på tvers av bransjer, hovedorg. etc.
Dette kravet er i ferd med å undergraves av et nytt sett med normer for lønnsdannelsen. Arbeidsvurderingsutvalget skriver i sin innstilling (i 1997): "Den viktigste normen for lønnsdannelse i dag er at lønn skal fastsettes på grunnlag av krav til hvordan arbeidet bør utføres, og lønn blir gitt som individuell kompensasjon for utført arbeid."
Det er mye å si om dette, i denne sammenheng vil jeg understreke at en slik lønnsfastsettelse på ingen måte utfordrer den underliggende forsørgerlønna, den kan trygt fortsette i en form der kvinners arbeid systematisk vurderes annerledes enn menns. En slik norm usynliggjør også at det vi faktisk selger er arbeidskrafta vår og at lønna faktisk er det vi skal leve av, - og bidrar til større aksept for store lønnsforskjeller.
Hovedkravet må derfor fortsatt være at alle skal ha ei lønn å leve av og forsørge unger på, dette er også avgjørende for å oppnå likelønn innafor høyere lønnsnivåer fordi det utfordrer systemet med forsørgerlønn.
Arntsenutvalget, et partssammensatt utvalg nedsatt foran siste tariffoppgjør, der alle hovedorg. var med, viser til at det prinsipielle grunnlaget først ble formulert i den såkalte Aukrust-modellen foran inntektsoppgjøret i 1966 som slo fast at en nødvendig forutsetning for en balansert utvikling i norsk økonomi er at den kostnadsmessige konkurranseevnen opprettholdes, og for å få til dette, må lønnsveksten tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. I praksis i lønnsoppgjørene har dette vært jern og metall, i dag Fellesforbundet.
Solidaritetsalternativet, som ble framlagt i 1992, var, fortsatt i følge Arntsenutvalget,: en revitalisert og mer forpliktende versjon av hovedlinjene. Jeg vil legge til at det også var en tilpasning til EØS-avtalen. EØS-avtalen innebar at det ikke lenger ble mulig å bruke statlig styring på en rekke områder - og lønn ble derfor en enda viktigere konkurransefaktor. Målet var å få Norge ned på samme lønnsvekst som de landa vi konkurrerer med i løpet av 5 år og så holde oss der.
Men det var også et svar på et lønnsopprør i kvinneyrkene i offentlig sektor. Solidaritetsalternativet, med LO-lederen på plass, slo igjen fast at konkurranseutsatte næringer skulle være de lønnsledende og forhandle først, lønnsutviklingen for de lavtlønte og i offentlig sektor måtte holdes i sjakk. Innstillingen drøftet også muligheten for å ta med YS og AF i de sentrale forhandlingene, slik at de ble mer forpliktet, hinderet så langt var at YS og AF ikke på samme måte som LO kunne binde sine fagforbund.
Solidaritetsalternativet har lagt snevre rammer for tariffoppgjørene. De resultatene som er oppnådd er i stor grad oppnådd fordi deler av fagbevegelsen har nektet å godta disse rammene, som også er blitt sprengt. Bl.a. har førskolelærerne, sykepleierne, hotell og restaurantarbeiderne og transportarbeiderne alle gått til streik for å få gjennomslag for kravene sine, streiker som har møtt stor sympati og støtte blant folk.
Arntsenutvalget er et forsøk på å stramme ytterligere inn. Arbeidsmarkedet er bedre, arbeidsfolk står sterkere innafor en del bransjer, de rikeste skor seg grovt, da må kontrollen med vanlige folk bli hardere, slik at de ikke krever mer. Her er alle hovedorganisasjonene med og har latt seg binde opp: alle godtar premissene om at lønnsveksten raskt skal ned på linje med våre handelspartnere og at konkurranseutsatt sektor skal legge rammene, selv om AF ikke støtter de konkrete rammene på 4 ½ prosent i 99 og 3 ½ prosent (som anslått for våre handelspartnere) i år 2000 og har ment at de konkrete rammene skal avtales mellom partene under tariffoppgjørene.
Derfor er det helt logisk når Balstad ikke vil at hjelpepleierne skal sammenlikne seg med industriarbeidere, og når LOs likestillingsansvarlig Rita Lekang ikke vil støtte endringsforslag til likestillingsloven om at det skal være mulig å sammenlikne lønn på tvers av yrker og bransjer, og Ellen Stensrud ber politikerne holde seg unna lønnsspørsmål. Under ligger hele tiden om de grunnleggende premissene: internasjonal konkurranseutsatt industri skal være lønnsledende.
Arntsenutvalget foreslår flere tiltak for bedre kontroll med at det nettopp skal være slik. I forbundsvise oppgjør foreslås at flere konkurranseutsatte områder forhandler sammen med eller umiddelbart etter verkstedsoverenskomsten, direkte uttalt for å sikre at ikke hotell- og restaurant, ev. HK kan bli retningsgivende. Utvalget retter seg klart mot lønnstilleggene til de lavtlønte her og i transportsektoren. For ikke å snakke om offentlig sektor. Når disse viktige dokumenter trekker opp hovedlinjer, er likelønn eller kvinnenes stilling overhode ikke med.
Arntsenutvalget innser faktisk at det over tid kan oppstå spenninger dersom enkelte grupper/sektorer over tid får svakere lønnsutvikling enn gjennomsnittet, men de ser bare rom for å gjøre noe med dette når arbeidsgiverne trenger det for å sikre nødvendig arbeidskraft, og bare innenfor rammene. Andre skjevheter skal tydeligvis ikke rettes opp. Og rammene blir stadig snevrere ettersom alle land prøver å oppnå konkurransefordeler gjennom å dempe sin lønnsvekst.
Det skal jobbes videre med disse spørsmåla i et utvalg som skal se på tariff-forhandlings-systemet, og også videreføre arbeidsrettsrådets arbeid med endringer i forhandlings- og streikeretten for å sikre at ikke kampvillige organisasjoner på egen hånd skal kunne streike seg til tillegg som sprenger rammene. Bare at her skal alle organisasjonene være med, slik at det ikke blir noe opposisjon etterpå. Frist innen utløpet av år 2000.
Utvalget ledes av Ingse Stabel, og med hennes bakgrunn som likestillingsombud kan det kanskje være mulig å utfordre henne på kvinneperspektivet i dette arbeidet.
Kvinnelønnsbevegelsen har hatt et dobbelt forhold til Solidaritetsalternativet. På den ene siden har det blitt fremmet krav om å sprenge rammene, i 1996 var dette også parole i kvinnelønns-demonstrasjonene i regi av KPT. Og forbund har gått til streik. På den andre siden har forbundene til dels funnet seg i å operere innafor rammene, riktignok med å tøye grensene. Ved mellomoppgjøret nå i 99 ble rammene fra Arntsenutvalget helt avgjørende. Spørsmålet er om dette er en farbar strategi for å oppnå virkelige forandringer. Ettersom rammene strammes inn, blir det etter mitt syn stadig mer nødvendig med en klarere opposisjon, mot Solidaritets-alternativet og mot Arntsenutvalgets premisser og rammer. Når forhandlingsretten og streikeretten i praksis knebles, må organisasjonene før eller seinere være villige til å streike ulovlig.
For kvinnelønnsbevegelsens sentrale krav står i klar motsetning til disse rammene:
Både
betyr kraftig heving av lønna i offentlig sektor.
Hele oppfatningen av kvinnelønnsspørsmålet som et samfunnsspørsmål som ikke kan løses innafor dagens tariffoppgjør eller av markedskrefter, men som politikerne må ta ansvar for og sette av penger på statsbudsjettet til utfordrer det rådende systemet.
Det er derfor helt nødvendig med politisk kritikk av og kamp mot Arntsenutvalgets konklusjoner og rammer, både innafor de enkelte forbund og på tvers.
Det er viktig å diskutere hvordan det kan legges et sterkt press på hovedorganisasjonene som har godtatt premisser og rammer som hindrer en heving av kvinnelønna. Per Østvold i Norsk Transportarbeiderforbund har pekt på at Arntsenutvalget mangler legitimitet. Konklusjonene er ikke behandlet i noen av fagbevegelsens organer, de ble tvert imot presentert samme dag som LOs rep.skap hadde møte - uten at representantene ble orientert.
Dette er også viktig i forhold til utvalget som skal se på tariff-forhandlingssystemet.
I dette arbeidet vil det være fornuftig også å alliere seg med mannsdominerte forbund som vil slåss mot Arntsenutvalgets knebling av lønnskampen og fagbevegelsen og for lavtløntes interesser. En slik allianse må legge vekt på mobilisering av, og innflytelse til medlemmene opp mot diktat fra toppene, og på gjensidig respekt for hverandres krav og kamp. Motkreftene er sterke, hvilke organisasjoner som kommer ut i konflikt vil avhenge av mange faktorer, og kravene kan variere. Det blir viktig med brei støtte til dem som er villige til å slåss - til og med mot krav egen organisasjon har akseptert. Dette har vist seg å være problematisk - så her trengs diskusjon. Kanskje grunnplanet må ta initiativ til slik støtte, uavhengig av ledelsens mer taktiske hensyn?
I denne sammenheng vil jeg også nevne at mange likelønnsaktivister internasjonalt i dagens økonomiske klima legger vekt på nødvendigheten av at kampen for kvinnelønna også blir en del av en brei sosial bevegelse mot økende forskjeller i lønn og levekår, som tar opp i seg kampen mot diskriminering på grunnlag av rase eller etnisk tilhørighet, kampen mot kutt i trygderettigheter og alle former for sosial utstøting.