Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
(I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.)
I programmet Holmgang om nåværende og tidligere AKP-eres synderegister var det tydelig at noe av det aller verste for noen av deltakerne var den såkalte proletariseringen. Erling Borgen la ut om hvor forferdelig det var at unge lovende studenter brøt av sine studier for å ta en jobb i industrien, og det ble til og med hevdet at dette viste vår store menneskeforakt.
Det er riktig at mange studenter og skoleelever tok seg vanlige jobber, først og fremst i industrien. Dette var først og fremst et politisk ønske om å ta konsekvensene av sine egne standpunkter. SUF og senere AKP hevdet at arbeidsfolk er samfunnets viktigste og at endringer i samfunnet kommer fra vanlige folks arbeid og små og store kamper. Den kanskje viktigste inspirasjonen fra Mao var nettopp synet hans på betydningen av fattige bondemassene i Kina og deres rolle i å omforme det kinesiske samfunnet. Vi pusset støv av ordet arbeiderklassen, og hevdet at arbeiderklassen var en ledende klasse, ikke folk som ikke klarte å komme seg lenger opp i samfunnet. En revolusjonær omveltning i Norge ville være arbeidsfolks eget verk. Derfor var det et naturlig valg for mange av oss å finne en jobb i industrien, for kortere eller lengre tid.
Dette står i skarp motsetning til politikere av ulike avskygninger som, både i 70-årene og i stadig større grad nå, lever et liv atskilt fra folk flest, som pleier nærmere omgang med næringslivstopper enn med lavtlønte arbeidere og som kutter stadig dypere i grunnleggende velferdstjenester. Et konsekvent syn på arbeidsfolk som drivkrefter i samfunnet utgjør en trussel mot det bestående.
For mange av dem som tok seg vanlige jobber i 70-årene var dette ikke så stort sprang, dette var årene da barn av arbeidsfolk også startet opp på universitetene. Også andre studenter hadde vanlige jobber av økonomiske heller enn politiske grunner. I dag er det normalen at studenter har alle slags jobber ved siden av studiet; en god del forblir i disse uten å gjøre seg ferdig. Det dramatiske ved proletariseringen var derfor ikke at studenter tok seg jobb, men at de hadde politiske grunner til å gjøre det og at de faktisk anså industriarbeid som viktigere enn høytlønte intellektuelle jobber. Å kalle dette menneskeforakt sier mest om anklagerne.
I dag står det å være arbeider enda lavere i kurs i medias presentasjon av hva som teller. Samtidig kommer klassiske former for utbytting tilbake, som midlertidige ansettelser og økt bruk av nattarbeid og annen ubekvem arbeidstid. Angrepene på etablerte faglige rettigheter hagler, som bl.a. forslag til endring av arbeidsmiljøloven. I slike tider blir det enda viktigere å klistre slike oppfatninger til folkemord og undertrykking.
Det store flertallet av de som ble industriarbeidere, gjorde det som resultat av politisk diskusjon og overbevisning, selv om noen nok ble presset hardere i diskusjonen enn det som var riktig. Dette ble seinere tatt opp og kritisert. Uansett tok de først og fremst egne valg, medlemsskap i AKP var og er frivillig.
Mange av dem som tok seg jobb i industrien i 70-årene vendte tilbake til sine studier etter kortere eller lengre tid, med viktige erfaringer som jeg vil tro gjorde dem til bedre leger, lærere eller ledere. Sammen med diskusjonene og de ideologiske kampene om synet på vanlig folk har det bidratt til at det i mange politiske spørsmål har vært mulig å bygge breie allianser mellom arbeidsfolk og intellektuelle i tiårene etterpå. Skade kan erfaringene med vanlig arbeid umulig ha gjort. Tvertimot finnes det mange erfaringer med at folk i høyere stillinger gjør feil fordi de ikke skjønner det praktiske arbeidet.
Andre ble værende i industrien, der mange har tilbrakt atskillige år som aktive tillitsvalgte på alle nivåer, i kamp for arbeidsplasser og rettigheter. Disse har kanskje i større grad gjort skade, dersom en velger å se det fra makta sin side.
AKP har utviklet synet sitt siden 70-årene, særlig legger vi i dag større vekt på at det store antallet kvinnelønte kvinner (og menn) i offentlig sektor, i butikker, i hoteller og restauranter er en viktig del av arbeiderklassen i tillegg til industriarbeiderne, selv om mange ikke selv oppfatter seg som arbeidere i klassisk forstand. Fortsatt mener vi at det er flott at unge, bevisste revolusjonære velger seg vanlige yrker og ikke prioriterer å klatre til topps i egen karriere.