Flere tekster ligger i kommoden – klikk på bildet!
Hvis jeg skal prøve meg på en konklusjon ut fra konferansen:
På noen punkter kan feminisme og den tradisjonelle fagbevegelsen om ikke være som ild og vann, i alle fall ha store uenigheter:
Samtidig er det på alle disse punktene ulike syn innenfor fagbevegelsen.
På andre punkter er det vel mer slik – som Turid Kjernlie tok opp i sitt innlegg – at kvinnebevegelsen og fagbevegelsen spiller på ulike banehalvdeler. Noen saker "tilhører" kvinnebevegelsen, andre fagbevegelsen, selv om disse sakene kunne tjene på flere perspektiver.
I tillegg foregår det jo også allerede i dag en viss grad av samarbeid, særlig med lavere nivåer i fagbevegelsen, som f.eks. Kvinner på tvers.
Men det virker som det er enighet om at det er mye å hente på et nærmere samarbeid, – og at det er helt nødvendig for å møte felles trusler – angrepene på velferdsstaten og trenden med at enhver er sin egen lykkes smed – bare penger har verdi. Og for å hindre at menn retter sin frustrasjon mot kvinnene.
Et slikt samarbeid kommer ikke av seg selv – noen forutsetninger har vært oppe i debatten.
Rita Lekangs utgangspunkt var at LO er Norges største feministorganisasjon og den mest framtidsretta organisasjonen på likestillingsområdet. Med makt nok til å endre. Hun understreket at LO ser kvinnekampen som en del av arbeiderklassens kamp, og at det er større skiller mellom arbeiderkvinner og borgerkvinner enn mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Og at kvinneinteressene ble mer og mer ulike. Likestillingskampen står i arbeidslivet, var hennes konklusjon.
Samtidig la hun vekt på at det er nødvendig å se kvinnepolitikken i alle spørsmål og samarbeide med kvinnegrupper i konkrete saker der en har noe felles.
Hun fikk motbør både i sin presentasjon av LO og i sin analyse, både i debatten og fra den neste innlederen Kjersti Ericsson. Dette er en viktig diskusjon å følge opp – det går an å ta opp – og ev. utfordre – grunnlaget for LOs likestillingspolitikk i mange ulike fora, både i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen.
Kanskje er en forutsetning for virkelig å få til et samarbeid i større omfang både gjensidig respekt og vilje hos både kvinnebevegelsen og fagbevegelsen til å ta inn over seg det Kjersti Ericsson kalte den dype tvetydigheten som finnes både i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen:
Kjersti Ericsson pekte på at en ting kvinnebevegelsen og fagbevegelsen har hatt felles er at arbeiderklassens kvinner har måttet slåss for å bli synlige.
Videre er det nødvendig å ta alvorlig på utfordringene som ble reist i begynnelsen av konferansen:
Marianne Wallestad la vekt på at fagbevegelsen både må ønske og jobbe for å nå fram til medlemmene internt, og gi dem reell innflytelse – alt må ikke være klart på forhånd. Selv om medlemmene ikke mener "de riktige tingene" sett fra de tillitsvalgtes synsvinkel.
Og at kvinner må stå sammen for å bryte med den formen som rår, gjennom skrevne og mest uskrevne regler, og ikke la seg støte ut eller sluke av den. Turid Kjernlie snakket om betydningen av å se verden med kvinnebriller, kan man like gjerne si at det er nødvendig å ta av seg mannsbrillene.
Hva slags organisering kreves for å få dette til? Nettverk både innafor egne organisasjoner og på tvers, møter på forhånd, kvinneutvalg – eller holder det med likestillingsutvalg? Det trengs et nytt språk, det trengs teori, og det er nødvendig å synliggjøre hverandre. Diskusjonen er mye den samme som da Claus Jervell i fjor snakket om betydningen av egen organisering av innvandrere i fagbevegelsen
Lisa Bøthun understreket at en sterk kvinnebevegelse utvider rommet for aktive kvinner/feminister i fagbevegelsen, gir argumenter og styrke – bl.a. til å sprenge grensene for hva som er fagforeningskamp og sette kvinnebevegelsens spørsmål på dagsorden, til å – bråke – rope – ikke finne oss i å bli oppfattet som masete. Hun oppfordret oss til å ta en mer visjonær debatt – hva slags rammer for livene våre ville vi ha valgt? Og hun foreslo at LO skulle ta opp vold mot kvinner på helgekurs der det er mange menn.
Ingrid ønsket en fagbevegelse der ledelsen presset på for et tydeligere likestillingsperspektiv i alle saker, og en kvinnebevegelse som er tydeligere på at likestillingen også tjener menn, fordi det er en forutsetning for en felles kamp for et samfunn uten undertrykking av noen.
En viktig bro til økt samarbeid kvinnebevegelsen/hele fagbevegelsen er samarbeid mellom kvinnedominerte organisasjoner og kvinneorganisasjoner, som KPT. Vi som er her, jobber begge steder og kan følge opp disse utfordringene innafor både kvinnebevegelsen og fagbevegelsen.
Mange saker er tatt opp i diskusjonen: Kriminalisering av horekunder, sykelønnsordningen, pensjon, lesbiskes rettighet til adopsjon, kampen mot seksualisert undertrykking, forsvar av velferdsstaten. Samtidig er vi nettopp i stor grad de samme som skal drive fram sakene begge steder. Arbeidsgruppa har med temavalget på denne konferansen spesielt ønsket å rette oppmerksomheten mot kvinners rettssikkerhet og seksualisert vold som et tema for fagbevegelsen. Bl.a. gjennom å gi ordet til Inga Marthe Thorkildsen fra Aksjon rettssikkerhet for kvinner og til Meltem Safak fra Mira – ressursenter for innvandrer- og flyktningekvinner.
Kravet om rettssikkerhet for innvandrerkvinner har rukket å bli et gammelt krav. Det er opprørende at kvinner som søker asyl eller opphold i Norge på grunnlag av voldtekt eller seksuelle overgrep ikke får bli, og at utenlandske kvinner som skiller seg på grunn av overgrep risikerer å bli kastet ut.
Særlig gjør dette inntrykk etter Ann Luise Kirkengens dypt gripende innledning om hva slike overgrep gjør med oss og hvordan erfaringene forblir en del av den levde kroppen. Vi skal huske hennes ord om at å vite ikke er å forstå.
Her må vi og våre organisasjoner aktivt kreve at LO – og andre hovedorganisasjoner – virkelig bruker sin makt til å støtte kravet om sjølstendig status for innvandrerkvinner og at kjønnsmessig forfølgelse skal kvalifisere til opphold og asyl.
Det er veldig positivt at unge jenter organiserer seg og nekter å finne seg i ulike former for seksuell trakassering, slik vi hørte fra aksjonen Sett grenser! Kollektiv organisering gjør det mulig å overvinne den splittelsen som gutta skaper blant jentene – de som plages fordi de er pene og de som plages fordi de ikke er pene. Det er oppmuntrende og det er mye å lære for eldre generasjoner. Disse jentene kan inviteres til fagforeningsmøter, de kan intervjues i fagbladene, slik at de når fram til så mange som mulig. Det er sjølsagt også mulig å støtte dem økonomisk
Liza Maza brakte virkeligheten i den internasjonale kvinnehandelen inn over oss. Hun og Gabriela jobber for en global kampanje i fagbevegelsen mot denne handelen – og vi oppfordrer alle her til å følge opp dette lokalt – nettopp med grunnlag i kunnskapen om hva dette gjør med oss. Det er verdt å merke seg Lisa Bøthuns ide om at LO bør ta opp vold mot kvinner på helgkurs der det er mange menn.
Rita Lekang åpnet for samarbeid med kvinnegrupper om felles saker – det er det viktig å bygge videre på f.eks. i disse sakene, selv om kampen mot seksualisert vold ikke sto på hennes liste over utfordringer i likestillingarbeidet.
På konferansens andre dag slapp vårt nye likestillingsombud til med sine utfordringer. Hun ba oss om å være klar over at tariffavtalene i større grad speiler de eksisterende maktforholdene enn de endrer dem. Og at de derfor ikke nødvendigvis er egnet til å endre kvinnenes stilling. Og hun stilte spørsmål om det er et tilstrekkelig kvinneblikk på avtalene, og om fagbevegelsen er redd for sterk lovgivning når det gjelder likestilling?
Hun understreket at hun som likestillingsombud også har rett til å ta opp mer prinsipielle saker, og at det derfor er mulig å henvende seg til henne utover enkeltsaker.
Vi merket oss Miles skepsis til en fleksibilitet som i stor grad kommer på arbeidsgivernes premisser, her skulle det være gode muligheter for en videre dialog med både de kvinnedominerte fagforeningene og kvinnebevegelsen. Hun etterlyste også fagbevegelsens rolle i konkrete saker som bl.a. likestilling av skift/turnus, de små stillingsbrøkene særlig i helsesektoren, bruk av stillingsvurderingssystem.
Under tariffpunktet gjorde 3 engasjerte streikeledere det tydelig at streikene er det viktigste som skjedde i årets oppgjør, og at erfaringene fra disse streikene er viktige for hele kvinnelønnsbevegelsen.
Diskusjonen viste også at det både for Kvinner på tvers og for den enkelte organisasjon er nødvendig å holde fast ved "de to beina" som en felles plattform for kvinnelønnskampen – heving av kvinnelønna til ei lønn å leve av og forsørge barn på, og likelønn mellom kvinner og menn – bl.a. slik at utdanning også skal lønne seg for kvinner.
Vi trenger en videre diskusjon om felles strategi. Er det mulig å finne fram til krav som i større grad uttrykker kvinnenes felles lønnsinteresser ved tariffoppgjøret? Er det mulig å tenke seg en videreutvikling av ideen om kvinnelønnstillegg, som ble forsøkt ved oppgjøret i 1995? Kan erfaringene fra "lærerpakka", lønnstillegg utenom tariffoppgjøret, brukes til å tvinge fram en "kvinnepakke"? Kan Kvinner på tvers bidra til å utvikle en slik diskusjon nedenfra i organisasjonene?
Vi må også leve med uenigheter innafor forbund og mellom forbund. Kvinnelønnskampen vil for en stor del føres ujevnt, av ulike organisasjoner til ulike tidspunkt med ulike krav. Det vil fortsatt kreve raushet i å støtte hverandre. Gjensidig støttearbeid er en viktig utfordring for Kvinner på tvers.
Her på konferansen er det også kommet opp uenigheter og direkte kritikk av hverandres organisasjoner. Dette kan sjølsagt være ubehagelig. Men det er likevel en god ting så lenge ulike syn kommer fram. Det er f.eks også bra at det har vært innlegg både for å stemme ja og stemme nei til oppgjøret i Oslo kommune. Skal Kvinner på tvers kunne spille noen rolle, er det avgjørende at vi kan ha en åpen stil der folk sier det de mener. Bare slik kan ev. misforståelser ryddes av veien og diskusjonene utvikles. Betydningen av å kjenne hverandre og snakke direkte med hverandre om uenigheter kan ikke undervurderes, i en situasjon der arbeidsgivernes strategi er splitt og hersk.
Marianne Wallestad tok opp at også her hos oss har vi et språk og uskrevne regler som gjør at ikke alle føler de kan ta ordet og si hva de mener. Vi i arbeidsgruppa i KPT prøver å jobbe med formen på konferansene for å gi plass for mangfold og gjøre det lett å ta ordet, – og bryte med den litt stive fagforeningskulturen (diskusjonsinnlegg). Å sitte rundt bord sammen under konferansen har gitt bedre mulighet for summing underveis og kontakt mellom deltakerne. Mange har også satt pris på en god lunsj rundt dekket bord.
Men ikke alle har følt at problemstillinga feminisme/fagbevegelse har vært relevant for dem. Funksjonshemmede har igjen måttet peke på at de blir usynliggjort.
Denne konferansen har vi vært færre enn tidligere. Det er viktig å finne ut hva dette skyldes – har konferansene mistet nyhetens interesse, traff ikke temaet godt nok, er det mindre tro på at det er mulig å få til noe på tvers, har alle det for travelt – eller skyldes det rett og slett at invitasjonen har nådd dårligere ut?
Kristin Mile tok opp at ved store omstillinger blir det ikke tenkt likestilling, og hun stilte spørsmål om likestillingsarbeid var et godværsfenomen. En polsk kvinneaktivist sa på en feministkonferanse i Göteborg ikke lenge etter murens fall, at i tider med store forandringer er alt annet (enn kvinnespørsmål og saker som er viktige for kvinnene) viktigere.
Da jeg satt her i går, stresset før alt kom ordentlig i gang, tenkte jeg på hvor flott det er at vi bruker tida til en slik konferanse. Det er 7. gang – det kan lett å tenke at det er en selvfølge at kvinner (og noen menn) samles på denne måten. Men det er ikke en selvfølge, konferansene blir til på tross av at det ikke fins tid og rom til å lage dem. Vi har fortsatt ikke en sjølsagt plass, men vi prøver – som Marianne Wallestad sa i sitt åpningsinnlegg – å klemme tankene våre inn i en faglig og politisk verden med sin dagsorden, sitt språk og sine spilleregler. Så la oss ta vare på dette rommet Kvinner på tvers gir oss.